Velkommen

til min blogg om bistand for vanlige folk

Svake stater

Svake stater er et ganske nytt begrep for meg, men etter å ha besøkt Kongo er det lett å forstå hva begrepet betyr. Kongo er et perfekt eksempel på en svak stat. Helt siden slutten på kolonitiden har de surret rundt, de som har hatt makt og mulighet til å få til noe. Og resultatet er begredelig.

Jeg har nettopp begynt på et kurs, eller en forelesningsrekke, som handler om Afrika på vei. Med spørsmålstegn etter. Og første forelesning handlet nettopp om svake stater. Her er hva jeg har lært.

Løveøkonomi er betegnelse på land i Afrika med økonomisk opptur. Altså, det betyr at det faktisk finnes land i Afrika hvor det skjer en positiv utvikling. Men for mange land går det ikke særlig bra, og forskjellen mellom landene er svært store. I de landene hvor det ikke går så bra, så leverer ikke staten offentlige goder, eller i svært begrenset grad. Slik som sikkerhet, først og fremst. Og deretter infrastruktur som veier, havner og jernbane, og så serviceytelser. Hvorfor er det slik?

De som har makten i landet er avhengig av stabilitet. Og det gjøres ved pleie av nettverk. Du får noe av meg, og jeg får din støtte tilbake. Dette er veldig merkelig og uvant, men er en viktig faktor for å skjønne hvorfor ting skjer. Dette er en godt fungerende måte å sikre stabilitet på, når landets budsjetter er så minimale at annen styring ikke er mulig. Noen makthavere er gode til å styre på denne måten, mens andre blir despoter. Utfordringen er selvfølgelig at det er fort gjort å ta mer og mer penger til seg selv, og pleie av sitt nettverk, mens smuler blir igjen til offentlige oppgaver. En annen utfordring er at lederen blir ansatt utifra et lojalitetskriterium, ikke for sin kompetanse…

På forelesningen fikk jeg også høre om en annen viktig grunn for at tilsynelatende like land etter kolonitiden har utviklet seg så forskjellig. Og det har med opptegning av landegrenser å gjøre – statsdannelse. Landegrensene i noen land gjør at folkegrupper som naturlig hører sammen ble splittet, mens andre grupper som ikke har mye felles, plutselig må leve og bo i samme land. Dette hadde nok ikke kolonimaktene som var samlet på Berlin-konferansen i 1884 tenkt særlig mye på, der hvor de satt og delte Afrika mellom seg. I Botswana var der ingen splitting, og det går godt for landet. I Kongo ble mange etniske grupper slått sammen, noe som ble katastrofalt for innbyggerne. Den tilfeldige fastsettingen av landegrensene er en viktig forklaring på hvorfor landene i Afrika har utviklet seg så ulikt.

Vi vil gjerne ha høy vekst i svake stater, sånn at de kan komme seg på bena, og innbyggerne får del i offentlige goder. Men høy vekst er ikke nok hvis veksten kun tilfaller en liten gruppe. En gruve gir inntekter til arbeiderne og eierne, men verdiene i gruva må fordeles og også komme resten av landet til gode. Dette er en oppgave for staten, mens vi som skal drive bistand må huske at også naboen trenger skolegang for sine barn.

Industrialiseringen går langsomt, og råvarer blir i alt for liten grad bearbeidet. De fleste bor fremdeles på landsbygda, og uten et distribusjonsnett vil de kaste melken de har tilovers. Det er fremdeles lite investeringer i svake stater i Afrika, og lite sparing! På toppen av dette er befolkningsveksten høy, noe som ikke akkurat hjelper på situasjonen.

Det er ikke sikkert at bistand skal virke på vekst. Det kan være for ambisiøst. Vi må heller finne de stedene hvor bistand kan hjelpe til. Dette mener foreleseren Anne Mette Kjær fra Aarhus universitet. Jeg synes det er vanskelig å gi fra seg tanken om å bidra til vekst, for vi tror jo på vekst. Uansett er det ingen tvil om at ideene og initiativet må komme fra folkene selv. Og vi blir gjerne med på veien!

 

 

Comments are closed.