Velkommen

til min blogg om bistand for vanlige folk

Sikkerhetspolitikk i Afrika

Jeg har igjen vært på forelesning om Afrika, og denne gang var temaet sikkerhetspolitikk. Hovedspørsmålet for hele forelesningsrekken er om det endelig går fremover med Afrika? Forrige gang, hvor temaet var svake stater kunne vi svare både ja og nei. Det går bra (eller fremover iallfall) for noen land, mens for andre går det slettes ikke så bra!

Konklusjonen etter denne forelesningen om sikkerhet er at det IKKE går fremover… Dessverre. Dette er hva jeg lærte.

Det er tre ting må vi huske på aller først:

- vi har et gammelt bilde av Afrika som det håpløse kontinent!

- Afrika er ikke et land, men et kjempestort kontinent! Tenk at Afrika faktisk er større enn både Kina, USA og vest-Europa tilsammen i areal. Landene i Afrika kan derfor ikke sees på som en enhet, for de er svært ulike.

- ofte snakker vi om Afrika sør for Sahara. Det kan vi ikke gjøre når vi snakker om sikkerhet, vi må ta med det hele. Situasjonen i nord påvirker klart resten av kontinentet.

Konflikter kan være lokale. De kan også bli større og spre seg ut over landegrensene. Rwanda/Kongo er et godt eksempel, hvor  problemene etter folkemordet i høy grad har spredt seg til Kongo, fordi de som deltok i folkemordet i Rwanda i ettertid rømte til Kongo. Konflikter kan også være internasjonale, slik som den kalde krigen. Et annen ting er innbyggere som har flyttet utenlands,  men som opprettholder sterke bånd til hjemlandet, og er tett involvert i konflikten. Det er et spesielt ord som beskriver dette, men det har jeg glemt.

Nå begynner vi på det interessante, nemlig grunner for konfliktene som finnes i Afrika, og hva som må løses for å få slutt på konflikten. Og det er ikke småtteri:

  1. Uavklarte landegrenser. Vi har alle sett de linjal-rette grensene på Afrika-kartet. En helt tilfeldig grensedragning som ble gjort av kolonimaktene for mange år siden. Problemet er stadig ikke løst og skaper mange konflikter.
  2. Etniske forskjeller. På grunn av den tilfeldige fastsettelsen av landegrensene så måtte ulike etniske grupper plutselig leve sammen. Konfliktskapende.
  3. Forskjell i levevilkår. Noen er nomader, mens andre er fastboende. Dette er en aktuell konfliktårsak i Afrika, og for tiden i større og større grad. Jeg har hørt om kvegrøveri i Sør-Sudan som er eksempel på konflikt mellom grupper som lever på ulik måte. I Rwanda driver hutuene med landbruk, og tutsiene med kveg. Konflikten endte katastrofalt.
  4. Religiøse forskjeller. Nå for tiden gjelder det spesielt mellom muslimer og kristne.
  5. Forskjeller i utvikling. Det er opplagt at det er konfliktskapende. Det er ikke mye gøy å se innbyggere i nabo-regionen har mye større utvikling enn en selv! Et eksempel er Uganda. Områdene i nord er lite utviklet,  mens sør er mer utviklet. Og området hvor presidenten bor er aller mest utviklet!
  6. Politisk utvikling. Det er langvarig tradisjon for at medlemmer i politiske partier kommer fra bestemte etniske grupper. I tillegg kan militæret plutselig finne på å ta styring over landet med fysisk makt, og maktmidler har de jo fordi de er militære. Og da kommer behovet for å definere forholdet mellom en sivil regjering og militæret. Dette er ofte udefinert, og konfliktskapende.
  7. Grenseoverskridende. F.eks nomader som beveger seg over landegrenser. Flyktninger som gjør det samme. Konflikten øst i Kongo er også et eksempel på at konflikten hjemme fortsetter i nabo-landet.
  8. Mellomstatlige konflikter. Eksempel er utvinning av naturressurser som mineraler og olje.
  9. Krav om selvstendighet. Man ønsker å bryte opp grensene fra kolonitiden. Et mindretall i landet krever selvstendighet, slik som Sør-Sudan. Et krav som koster mye, og er konfliktskapende.

En blanding av flere konfliktgrunner er også vanlig. I Kongo-konflikten er ulike motiver vevd inn i hverandre, og trengt dypt ned i samfunnet. Og blitt nesten uløselig.

Disse konfliktårsakene er ikke unike for Afrika. Også i Europa, eks Balkan, har vi hatt etniske og religiøse konflikter.

Det ble altså ni konfliktgrunner tilsammen, og det er ikke for vanlige folk å huske alle disse! Men de jeg husker best er den om landegrensene og at grupper med mennesker må leve sammen, selv om de egentlig ikke passer sammen. Jeg må prøve å huske noen flere, for når jeg hører nyheter om Afrika, så prøver jeg å finne ut av hva slags type konflikt det egentlig er! Jeg klarer det noen ganger.

Som sagt, ikke småtteri av konflikter å løse, og dette stiller spesielle krav til sikkerhetspolitikken i Afrika. En generell utfordring er internasjonal våpenhandel. Våpen øker konfliktenes alvor og varighet og antall!! Så dette er altså konsekvensene av våpenhandelen: stadig nye militser, og de har våpen!
Antall unge i Afrika vokser, de har ikke arbeid og er lette å rekruttere. Men det har ikke alltid vært så mye våpen i Afrika. Dette er en nyere utvikling, og den er vanskelig å styre. JOIN hadde et prosjekt for en stund siden i Kongo der man kunne levere inn våpen i bytte mot sykkel, symaskin eller bølgeblikk (sistnevnte var mest populært!). Jeg forstår nå enda mer hvor viktig prosjektet var. Færre våpen er lik færre konflikter, mindre alvorlige konflikter og ikke så langvarige. Og færre skadde og drepte innbyggere!

Nå er det på tide å se på løsninger. Og her snakker vi om både interne og eksterne aktører. I det siste har andelen av interne aktører og initiativer økt, og det er positivt at landene forsøker å løse egne konflikter.

Men la oss først se på hvem de EKSTERNE aktørene er. Det kan være tidligere kolonimakter, slik som Frankrikes interesse i Mali. Der bor fremdeles mange franskmenn i Mali, og derfor vil Frankrike fortsatt spille en rolle, selv om det er mange år siden kolonitiden. USA, EU, NATO og FN er andre eksterne aktører, som forsøker å bidra. Men med vekslende hell og med blandede interesser. Det at de eksterne aktørene har blandede interesser, og “skjulte” agendaer for sitt bidrag, ja det synes jeg er vanskelig å få øye på. Jeg aner noen ganger at det ligger mer bak interessen og engasjementet enn et ønske om å hjelpe, men jeg mangler kunnskap om internasjonal politikk (og sikkert andre ting) for å forstå det fullt ut.

Den største FN-styrken finnes i Kongo. Det er med vilje at der ikke er europeiske soldater. Men FN-styrken har liten tillit hos befolkningen, med god grunn kan man si, og soldatene er ofte ikke særlig villig til å ofre seg. Goma by, helt øst i Kongo, med 1 million innbyggere ble angrepet før jul, uten av FN-styrken gjorde noe med det.

Og så har vi den internasjonale straffedomstolen. Hvor de fleste tiltalte er afrikanere. Dette reagerer Afrika på.

Nå ser vi altså et skifte fra eksterne aktører til afrikanske aktører og initiativer for å håndtere sikkerhetsutfordringer i Afrika. For har de eksterne aktørene vært til hjelp? Tanken om at Afrika skal løse dette selv har vært i mange år, men nå trenger den seg mer og mer frem.

En vesentlig INTERN aktør er Den afrikanske union. Et prinsipp de har er at kolonitidens grenser skal respekteres og fastholdes. Jeg lurer jo på hvorfor de vil de, siden grensene i seg selv er konfliktskapende. Men kanskje tenker de at det er bedre å la det være, og mindre belastende for befolkningen enn om de skal ta opp kampen. I begynnelsen skulle ikke Organisasjonen for afrikansk enhet, som de het i starten, blande seg i interne saker i enkeltlander. Det førte til at de ble handlingslammet, og det måtte endres. De fastholder fremdeles på grensene, men brøt opp at man ikke skal blande seg.

Den afrikanske union lykkes noen ganger med å få innført noen spilleregler som kan lukke noen konflikter, men de mangler penger. Libyas diktator, Gadaffi, var i en periode leder, og betalte kontingent for de landene som ikke kunne betale. Den afrikanske union kan også ekskludere medlemmer, og Mali er nylig ekskludert.

Under den afrikanske union er Peace and security council (et freds- og sikkerhetsråd) blitt opprettet. De har blitt veldig effektive utifra deres økonomiske rammer. Andre interne aktører er fire regionale, som jeg ikke husker hva heter.

Vi opplever altså en tydelig afrikanisering, dvs afrikanske eierskap og ledelse. Og vi får afrikanske løsninger på afrikanske problemer!

Så er vi tilbake til spørsmålet om vi ser et nytt Afrika på vei? Nei, i liten grad. Innenfor sikkerhetsspørsmål så har man ikke nådd så langt ennå, og omverdenen blander seg fremdeles mye. Det er lang vei igjen, men afrikaniseringsprosessen er startet, og hastigheten er skrudd opp flere hakk. Vi tar gjerne med oss det positive vi kan finne!

Comments are closed.