Velkommen

til min blogg om bistand for vanlige folk

Flaut

Kongo er MITT land. Kongo er landet jeg brenner ekstra for, og som jeg følger tett i nyhetene. Her om dagen kunne jeg lese om Kongo i en artikkel i Aftenposten som handlet om Nord-Korea! Den var uventet!

Nord-Koreas avdøde diktator ville har fylt 71 år, og Kongos president hadde sendt bursdagshilsen. I tillegg hadde også Syria sendt hilsen. Å nei, så flaut!

President Joseph Kabila i Kongo skriver: ”Denne lykkebringende og historiske dagen feires av folket i Kongo”. Det tror jeg nå ikke at de gjør! Presidenten har et håp om ”at folket og regjeringen i Nord-Korea vil lykkes i å forsvare nasjonens verdighet og selvstendighet, i Kim Jong Ils ånd“.

Er det noen som kan forklare meg hva som skjer her? Alle vet at mennesker dør av sult i Nord-Korea. Hvordan kan man da snakke om verdighet og selvstendighet? Nå er kanskje ikke Kabila den ypperste representanten for sunn fornuft, så vi skal kanskje ikke forvente så mye fra de kantene. Han er president i et land med store og bortimot uløselige konflikter. Eller er det noen underliggende grunner, som jeg ikke kan se, som gjør at Kabila skriver som han gjør?

Jeg tenker på en ting til. Det er ikke bare Kongos president som tenker slik. Min mann har en bekjent, jeg tror det er en arbeidskollega, som støtter styresmaktene i Nord-Korea, og som er leder av en forening av typen Nord-Koreas venner. Han har også besøkt landet flere ganger.
Noen fornekter at jødeutryddelsen under 2. verdenskrig fant sted. Andre ser ikke hva som opplagt skjer i Nord-Korea. Jeg blir flau på deres vegne. Og opprørt!

Artikkel

 

Sikkerhetspolitikk i Afrika

Jeg har igjen vært på forelesning om Afrika, og denne gang var temaet sikkerhetspolitikk. Hovedspørsmålet for hele forelesningsrekken er om det endelig går fremover med Afrika? Forrige gang, hvor temaet var svake stater kunne vi svare både ja og nei. Det går bra (eller fremover iallfall) for noen land, mens for andre går det slettes ikke så bra!

Konklusjonen etter denne forelesningen om sikkerhet er at det IKKE går fremover… Dessverre. Dette er hva jeg lærte.

Det er tre ting må vi huske på aller først:

- vi har et gammelt bilde av Afrika som det håpløse kontinent!

- Afrika er ikke et land, men et kjempestort kontinent! Tenk at Afrika faktisk er større enn både Kina, USA og vest-Europa tilsammen i areal. Landene i Afrika kan derfor ikke sees på som en enhet, for de er svært ulike.

- ofte snakker vi om Afrika sør for Sahara. Det kan vi ikke gjøre når vi snakker om sikkerhet, vi må ta med det hele. Situasjonen i nord påvirker klart resten av kontinentet.

Konflikter kan være lokale. De kan også bli større og spre seg ut over landegrensene. Rwanda/Kongo er et godt eksempel, hvor  problemene etter folkemordet i høy grad har spredt seg til Kongo, fordi de som deltok i folkemordet i Rwanda i ettertid rømte til Kongo. Konflikter kan også være internasjonale, slik som den kalde krigen. Et annen ting er innbyggere som har flyttet utenlands,  men som opprettholder sterke bånd til hjemlandet, og er tett involvert i konflikten. Det er et spesielt ord som beskriver dette, men det har jeg glemt.

Nå begynner vi på det interessante, nemlig grunner for konfliktene som finnes i Afrika, og hva som må løses for å få slutt på konflikten. Og det er ikke småtteri:

  1. Uavklarte landegrenser. Vi har alle sett de linjal-rette grensene på Afrika-kartet. En helt tilfeldig grensedragning som ble gjort av kolonimaktene for mange år siden. Problemet er stadig ikke løst og skaper mange konflikter.
  2. Etniske forskjeller. På grunn av den tilfeldige fastsettelsen av landegrensene så måtte ulike etniske grupper plutselig leve sammen. Konfliktskapende.
  3. Forskjell i levevilkår. Noen er nomader, mens andre er fastboende. Dette er en aktuell konfliktårsak i Afrika, og for tiden i større og større grad. Jeg har hørt om kvegrøveri i Sør-Sudan som er eksempel på konflikt mellom grupper som lever på ulik måte. I Rwanda driver hutuene med landbruk, og tutsiene med kveg. Konflikten endte katastrofalt.
  4. Religiøse forskjeller. Nå for tiden gjelder det spesielt mellom muslimer og kristne.
  5. Forskjeller i utvikling. Det er opplagt at det er konfliktskapende. Det er ikke mye gøy å se innbyggere i nabo-regionen har mye større utvikling enn en selv! Et eksempel er Uganda. Områdene i nord er lite utviklet,  mens sør er mer utviklet. Og området hvor presidenten bor er aller mest utviklet!
  6. Politisk utvikling. Det er langvarig tradisjon for at medlemmer i politiske partier kommer fra bestemte etniske grupper. I tillegg kan militæret plutselig finne på å ta styring over landet med fysisk makt, og maktmidler har de jo fordi de er militære. Og da kommer behovet for å definere forholdet mellom en sivil regjering og militæret. Dette er ofte udefinert, og konfliktskapende.
  7. Grenseoverskridende. F.eks nomader som beveger seg over landegrenser. Flyktninger som gjør det samme. Konflikten øst i Kongo er også et eksempel på at konflikten hjemme fortsetter i nabo-landet.
  8. Mellomstatlige konflikter. Eksempel er utvinning av naturressurser som mineraler og olje.
  9. Krav om selvstendighet. Man ønsker å bryte opp grensene fra kolonitiden. Et mindretall i landet krever selvstendighet, slik som Sør-Sudan. Et krav som koster mye, og er konfliktskapende.

En blanding av flere konfliktgrunner er også vanlig. I Kongo-konflikten er ulike motiver vevd inn i hverandre, og trengt dypt ned i samfunnet. Og blitt nesten uløselig.

Disse konfliktårsakene er ikke unike for Afrika. Også i Europa, eks Balkan, har vi hatt etniske og religiøse konflikter.

Det ble altså ni konfliktgrunner tilsammen, og det er ikke for vanlige folk å huske alle disse! Men de jeg husker best er den om landegrensene og at grupper med mennesker må leve sammen, selv om de egentlig ikke passer sammen. Jeg må prøve å huske noen flere, for når jeg hører nyheter om Afrika, så prøver jeg å finne ut av hva slags type konflikt det egentlig er! Jeg klarer det noen ganger.

Som sagt, ikke småtteri av konflikter å løse, og dette stiller spesielle krav til sikkerhetspolitikken i Afrika. En generell utfordring er internasjonal våpenhandel. Våpen øker konfliktenes alvor og varighet og antall!! Så dette er altså konsekvensene av våpenhandelen: stadig nye militser, og de har våpen!
Antall unge i Afrika vokser, de har ikke arbeid og er lette å rekruttere. Men det har ikke alltid vært så mye våpen i Afrika. Dette er en nyere utvikling, og den er vanskelig å styre. JOIN hadde et prosjekt for en stund siden i Kongo der man kunne levere inn våpen i bytte mot sykkel, symaskin eller bølgeblikk (sistnevnte var mest populært!). Jeg forstår nå enda mer hvor viktig prosjektet var. Færre våpen er lik færre konflikter, mindre alvorlige konflikter og ikke så langvarige. Og færre skadde og drepte innbyggere!

Nå er det på tide å se på løsninger. Og her snakker vi om både interne og eksterne aktører. I det siste har andelen av interne aktører og initiativer økt, og det er positivt at landene forsøker å løse egne konflikter.

Men la oss først se på hvem de EKSTERNE aktørene er. Det kan være tidligere kolonimakter, slik som Frankrikes interesse i Mali. Der bor fremdeles mange franskmenn i Mali, og derfor vil Frankrike fortsatt spille en rolle, selv om det er mange år siden kolonitiden. USA, EU, NATO og FN er andre eksterne aktører, som forsøker å bidra. Men med vekslende hell og med blandede interesser. Det at de eksterne aktørene har blandede interesser, og “skjulte” agendaer for sitt bidrag, ja det synes jeg er vanskelig å få øye på. Jeg aner noen ganger at det ligger mer bak interessen og engasjementet enn et ønske om å hjelpe, men jeg mangler kunnskap om internasjonal politikk (og sikkert andre ting) for å forstå det fullt ut.

Den største FN-styrken finnes i Kongo. Det er med vilje at der ikke er europeiske soldater. Men FN-styrken har liten tillit hos befolkningen, med god grunn kan man si, og soldatene er ofte ikke særlig villig til å ofre seg. Goma by, helt øst i Kongo, med 1 million innbyggere ble angrepet før jul, uten av FN-styrken gjorde noe med det.

Og så har vi den internasjonale straffedomstolen. Hvor de fleste tiltalte er afrikanere. Dette reagerer Afrika på.

Nå ser vi altså et skifte fra eksterne aktører til afrikanske aktører og initiativer for å håndtere sikkerhetsutfordringer i Afrika. For har de eksterne aktørene vært til hjelp? Tanken om at Afrika skal løse dette selv har vært i mange år, men nå trenger den seg mer og mer frem.

En vesentlig INTERN aktør er Den afrikanske union. Et prinsipp de har er at kolonitidens grenser skal respekteres og fastholdes. Jeg lurer jo på hvorfor de vil de, siden grensene i seg selv er konfliktskapende. Men kanskje tenker de at det er bedre å la det være, og mindre belastende for befolkningen enn om de skal ta opp kampen. I begynnelsen skulle ikke Organisasjonen for afrikansk enhet, som de het i starten, blande seg i interne saker i enkeltlander. Det førte til at de ble handlingslammet, og det måtte endres. De fastholder fremdeles på grensene, men brøt opp at man ikke skal blande seg.

Den afrikanske union lykkes noen ganger med å få innført noen spilleregler som kan lukke noen konflikter, men de mangler penger. Libyas diktator, Gadaffi, var i en periode leder, og betalte kontingent for de landene som ikke kunne betale. Den afrikanske union kan også ekskludere medlemmer, og Mali er nylig ekskludert.

Under den afrikanske union er Peace and security council (et freds- og sikkerhetsråd) blitt opprettet. De har blitt veldig effektive utifra deres økonomiske rammer. Andre interne aktører er fire regionale, som jeg ikke husker hva heter.

Vi opplever altså en tydelig afrikanisering, dvs afrikanske eierskap og ledelse. Og vi får afrikanske løsninger på afrikanske problemer!

Så er vi tilbake til spørsmålet om vi ser et nytt Afrika på vei? Nei, i liten grad. Innenfor sikkerhetsspørsmål så har man ikke nådd så langt ennå, og omverdenen blander seg fremdeles mye. Det er lang vei igjen, men afrikaniseringsprosessen er startet, og hastigheten er skrudd opp flere hakk. Vi tar gjerne med oss det positive vi kan finne!

Lønnsforskjeller

12000 dollar i lønn i måneden for et parlamentsmedlem i Kongo. 3000 ekstra når du er visepresident. Mens en lærer får 50 dollar i måneden? For en forskjell.

Seriøøøøst?? Det ville min niese sagt, og nå sier jeg det. Det høres da ut som en svært raus lønn, spesielt i et land med krig og sult, og ufattelige lidelser blant befolkningen. Tidligere vise-president i parlamentet i Kongo, Roger Lumbala, fikk hver eneste måned 15 000 dollar i salær. Nå har han valgt bort den gode lønna, og blitt med i geriljahæren M23. Det er jammen ikke lett å forstå verken det ene eller det andre…

I hans første intervju forteller han om hvorfor. At det ikke er komfortabelt å bli godt betalt når andre lider. Og at han ønsker at president Kabila, som ble valgt i 2011 med metoder som absolutt kan diskuteres, mister makten.

En soldat i regjeringshæren tjener 15 dollar i måneden, en lærer tjener 50 dollar i måneden. Regjeringen er blitt spurt om de i det minste kan gi 200 dollar i måneden som basislønn, men president Kabila ønsket ikke det. Han foretrekker at innbyggerne er fattige slik at de ikke kan komme med politiske krav, og sånn at de vil fortsette å be presidenten om mat! Det er en sjokkerende uttalelse! Lumbala sier at dette var grunnen til at han ønsket å bytte side, og være med på fredsforhandlingene som pågår på M23 sin side.

Det er vanskelig å forstå situasjonen i Kongo. Det hadde vært veldig enkelt om geriljahæren M23 hadde vært fienden, som vi alle må kjempe mot. Og det er helt sikkert at M23 har stått bak mange stygge ting og overgrep. Men de har også støtte i deler av befolkningen. I tillegg er det over 20 andre grupper som herjer i områdene øst i Kongo, mens fredsforhandlingene i disse dager pågår i  Kampala.

Tilbake igjen til den store forskjellen på lønn mellom parlamentsmedlemmer og f.eks en lærer. 15 000 og 50 dollar. På en av forelesningene jeg har vært på om Afrika, så lærte vi noe om at den nærmeste kretsen rundt presidenten får goder for å være lojale. Det er en måte for presidenten å sikre maktbalansen og stabilitet. Dette må da være eksempel på det.

Artikkel.

Jeg ser deg, kvinne i Kongo

Det går en bro fra det kalde nord til det utrygge sør. Jeg ser deg. Kvinne i Kongo. Og jeg lurer på hvem du er.

Er det her du bor nå? I denne flyktningeleiren, i disse små husene med hvit FN-plast på taket? Jeg trodde det var trygt å bo i en flyktningeleir, er det ikke det? Det er vel ingen som har gjort deg noe her? Du har vel mat og vann?

Kommer du fra Masisi, sier du? Ja, jeg har hørt at mange virkelig stygge ting skjer der. Jeg har vært der selv en gang, men da var det rolig. Og så er der så fantastisk grønt og frodig i Masisis!

Har soldatene virkelig drept folk? Noen du kjenner, eller?

Er virkelig hele landsbyen din brent ned?! Huset ditt, da? Er mange andre landsbyer også brent ned? 

Jeg forstår at du ikke tør reise hjem igjen. Hva skal du gjøre nå, da?

Svake stater

Svake stater er et ganske nytt begrep for meg, men etter å ha besøkt Kongo er det lett å forstå hva begrepet betyr. Kongo er et perfekt eksempel på en svak stat. Helt siden slutten på kolonitiden har de surret rundt, de som har hatt makt og mulighet til å få til noe. Og resultatet er begredelig.

Jeg har nettopp begynt på et kurs, eller en forelesningsrekke, som handler om Afrika på vei. Med spørsmålstegn etter. Og første forelesning handlet nettopp om svake stater. Her er hva jeg har lært.

Løveøkonomi er betegnelse på land i Afrika med økonomisk opptur. Altså, det betyr at det faktisk finnes land i Afrika hvor det skjer en positiv utvikling. Men for mange land går det ikke særlig bra, og forskjellen mellom landene er svært store. I de landene hvor det ikke går så bra, så leverer ikke staten offentlige goder, eller i svært begrenset grad. Slik som sikkerhet, først og fremst. Og deretter infrastruktur som veier, havner og jernbane, og så serviceytelser. Hvorfor er det slik?

De som har makten i landet er avhengig av stabilitet. Og det gjøres ved pleie av nettverk. Du får noe av meg, og jeg får din støtte tilbake. Dette er veldig merkelig og uvant, men er en viktig faktor for å skjønne hvorfor ting skjer. Dette er en godt fungerende måte å sikre stabilitet på, når landets budsjetter er så minimale at annen styring ikke er mulig. Noen makthavere er gode til å styre på denne måten, mens andre blir despoter. Utfordringen er selvfølgelig at det er fort gjort å ta mer og mer penger til seg selv, og pleie av sitt nettverk, mens smuler blir igjen til offentlige oppgaver. En annen utfordring er at lederen blir ansatt utifra et lojalitetskriterium, ikke for sin kompetanse…

På forelesningen fikk jeg også høre om en annen viktig grunn for at tilsynelatende like land etter kolonitiden har utviklet seg så forskjellig. Og det har med opptegning av landegrenser å gjøre – statsdannelse. Landegrensene i noen land gjør at folkegrupper som naturlig hører sammen ble splittet, mens andre grupper som ikke har mye felles, plutselig må leve og bo i samme land. Dette hadde nok ikke kolonimaktene som var samlet på Berlin-konferansen i 1884 tenkt særlig mye på, der hvor de satt og delte Afrika mellom seg. I Botswana var der ingen splitting, og det går godt for landet. I Kongo ble mange etniske grupper slått sammen, noe som ble katastrofalt for innbyggerne. Den tilfeldige fastsettingen av landegrensene er en viktig forklaring på hvorfor landene i Afrika har utviklet seg så ulikt.

Vi vil gjerne ha høy vekst i svake stater, sånn at de kan komme seg på bena, og innbyggerne får del i offentlige goder. Men høy vekst er ikke nok hvis veksten kun tilfaller en liten gruppe. En gruve gir inntekter til arbeiderne og eierne, men verdiene i gruva må fordeles og også komme resten av landet til gode. Dette er en oppgave for staten, mens vi som skal drive bistand må huske at også naboen trenger skolegang for sine barn.

Industrialiseringen går langsomt, og råvarer blir i alt for liten grad bearbeidet. De fleste bor fremdeles på landsbygda, og uten et distribusjonsnett vil de kaste melken de har tilovers. Det er fremdeles lite investeringer i svake stater i Afrika, og lite sparing! På toppen av dette er befolkningsveksten høy, noe som ikke akkurat hjelper på situasjonen.

Det er ikke sikkert at bistand skal virke på vekst. Det kan være for ambisiøst. Vi må heller finne de stedene hvor bistand kan hjelpe til. Dette mener foreleseren Anne Mette Kjær fra Aarhus universitet. Jeg synes det er vanskelig å gi fra seg tanken om å bidra til vekst, for vi tror jo på vekst. Uansett er det ingen tvil om at ideene og initiativet må komme fra folkene selv. Og vi blir gjerne med på veien!

 

 

Det er vi som er unntaket, ikke dem!

Det er vi som er unntaket, Laila! – sier Oddvar til meg.

Vi ligger på hver vår solseng ved bassengkanten på Kigalis fineste hotell. Det er min første tur til Afrika, og siden flyet som skal frakte oss hjem igjen til vårt kjære fedreland ikke går før i kveldinga, så slår vi gjerne ihjel noen timer her i disse vakre omgivelsene. Sola skinner, bassenget frister, og tjenerne står klar til å betjene våre minste ønsker. Jeg er full av inntrykk etter mitt første møte med Afrika, og sluker hvert ord Oddvar sier.

For Oddvar er ingen hvemsomhelst. Han er oppvokst i Afrika og jobbet med bistand hele livet, også på nasjonalt nivå i Norge. For en erfaring han må ha! Så mye kunnskaper han må ha! Tenk på alt han har opplevd!

Og her nyter vi livet ved bassengkanten i Kigali, og temaet er bistand! Snakk om lykke!

“Det er vi som er unntaket, Laila. De fleste i verden har det ikke som oss. Det er ikke normalt med vår velstand. De aller fleste har det ikke som oss.”

Ordene gjør dypt inntrykk på meg. Ikke fordi jeg ikke er klar over at jeg bor i verdens rikeste land. Jeg vet vi har det veldig bra, og jeg prøver hver dag å være takknemlig for det. Men jeg har aldri tenkt på at vi er unormale. At det ikke er vanlig å ha det sånn som hos oss. At det vanlige er å forholde seg til problemer jeg knapt kjenner til. Utrygghet. Sult. Dårlige boforhold. Urettferdighet.

Jeg hadde ikke sett sånn på det før, og det gjør meg enda mer takknemlig for loddet jeg trakk da jeg ble født. Og ikke minst blir jeg opptatt av å lære mine verdensnaboer å kjenne!

 

 

Nettsiden de korrupte frykter

Et ektepar i India har laget en nettside hvor hvem som helst som har opplevd korrupsjon kan dele sin historie. Det er virkelig et genialt konsept.

Amnesty sier i sine reklamer ifm året tv-aksjon at det en torturist aller minst ønsker, er publisitet. Samme prinsippet gjelder også for korrupte tjenestemenn. Nettsiden www.ipaidabribe.com har fått stor publisitet, og lignende sider er opprettet i flere andre land.

For er det sånn at hvis man lever i India, eller mange andre land med lignende utfordringer, så må man akseptere å betale bestikkelser for å få utført offentlige tjenester? Selvfølgelig ikke. Ved at historiene blir offentlig kjent, så er det lettere for korrupsjonsmotstanderne å kreve endring. Biltilsynet i Bangalore måtte endre rutinene. Flere ansatte fikk avskjed, og kjøreprøvene er nå endret. Ja vel. Det betyr at det handler ikke KUN om at tjenestemennene skaffer seg ekstra inntekt, men at man kan kjøpe seg et førerkort uten at man derav nødvendigvis er egnet til å kjøre bil.

Det er enkelt å se at korrupsjon rett og slett ikke er bra for utviklingen i et land. Men hva gjør man i et land som DR Kongo? Statlig styring er bortimot fraværende, og hvis du er så heldig å inneha en av de få jobbene som finnes, så kan det være at du får så liten lønn at du ikke har noen som helst mulighet til å fø famillien din. Hva da? Arbeidsgiver er både klar over korrupsjonen, og forventer eller regner med at lønnen blir spedd på. Og kanskje familien din forventer det samme?

Korrupsjon er et onde på flere måter. Uansett har jeg tro på offentlighet. Nettsiden er en arena for enkeltmenneskene der man blir hørt og sett, og den setter fokus en viktig utfordring for landene.

Se også Bistandsaktuelt 4-2012

Min hjertesak – bistand

Endelig. Jeg har et sted hvor jeg kan skrive om min hjertesak – bistand, og kanskje er det noen som deler min interesse og vil være med.

Jeg har i flere år vært interessert i bistand, uten helt å vite hva det er. Nå vet deg at det er et eget fag, med egen utdanning, og man kan gjøre mye godt, og mye galt. Jeg har mine forestillinger, og sikkert mye naivitet, men et ønske for bloggen er at den vi bidra til utvikling for meg, og kanskje også for deg. Så bli med, og kommenter gjerne!

Det går en bro mellom det kalde nord og det utrygge sør. Jeg ser deg – kvinne i Kongo – og jeg bryr meg om deg.

Hvordan er det å bo der du bor? Måtte du flykte fra ditt sparsommelige hjem når soldatene kom? Hvem passer på dine dyrkede grønnsaker, nå som du bor i flyktningeleiren? Er du trygg der du er? Men hvor er barna dine?